“En person med ubuntu er åpen, tilgjengelig for og positiv mot andre. Han eller hun føler seg heller ikke truet av at andre er flinke og framgangsrike, for han eller hun har en sikkerhet i seg selv som kommer av det å vite at han eller hun tilhører et større hele, og føler seg utilpass når andre latterliggjøres eller føler seg utilpass, og når andre tortureres eller undertrykkes.”
– Erkebiskop Desmond Tutu
Da våre fantastiske håndballgutter tok dette ordtaket til sitt kamprop ble jeg både stolt og glad over å være en del av dette. De som kjenner meg vet at håndball er en viktig del av meg og mine og jeg legger igjen greit med tid både som mamma, sportslig leder og styremedlem.
Dette gjør jeg helt frivillig, og jeg gjør det fordi jeg føler jeg har noe å bidra med. Nemlig meg selv. I snart 6 år har jeg sittet som sportslig leder i en av Norges største håndballklubber. Jeg har fulgt spillere fra lek til alvor, vært opptatt av bredde og topp, jobbet for sunne verdier, sunt kosthold, flinke dommere i både barnehåndball og seriespill, og jeg brenner for lag og samhold. Noen mener nok at jeg har vært mere opptatt av topp enn bredde, men hva vet vel de.
Mange er glade og takknemlige for den tiden vi legger igjen og det er fint. Det er ikke så mange som kritiserer oss, i alle fall ikke face to face…
Men, trenere derimot! Makan!!!! Hva de får høre og hva de må gjennom, jeg har ikke opplevd maken! Alle våre trenere– altså rundt 40 stykker, gjør dette helt og holdent frivillig. De planlegger økter, stiller opp 2-3 ganger i uken, bruker helger til og fra haller, sjonglerer barnevakter, familietid, søndagsmiddager og sosialt samvær for at nettopp DITT barn skal få en god opplevelse av lagidrett, mestring og sosialt samvær. For hva? Knapper og glansbilder og en god porsjon kjeft fordi ditt barn ikke fikk spille hele kampen? Fordi ditt barn ikke fikk spille den posisjonen du mener ditt barn skal spille på? Og så må du stille på dugnad i samme slengen? – nei vet du hva!
Jeg er så innmari lei av den sutringen og klagingen!
Foreldre har en lei tendens til å kun se sitt eget barn under kamp, og måtte han der oppe forby at foreldre sier noe i nærheten av det de sier på tribunen eller til treneren, til eget barn!
«I dag spilte dere skikkelig dårlig» – for det er jo det som blir formidlet. Hva tror dere barna tenker når dere sitter i bilen på vei hjem etter ett tap og diskuterer spilltid og elendig kampledelse? Tror du de får tillitt til treneren? Tror du barna får og viser respekt når du sitter høylytt og kritiserer? Eller når du sitter på tribunen og skriker ordre til eget barn, tror du det skaper trygghet og prestasjon? Eller når du mener at det laget barnet ditt spiller på er for dårlig og det trenger større utfrdringer – gjerne 5 dager i uken. Tenker du da på treneren eller barnet egentlig?
Det er ikke morsomt å få telefoner fra trenere som har stått i en hall hele helgen, som forteller at de ikke vet om de orker mere fordi kritikken over seriens første tap har skapt krisestemning i foreldregruppa. Og enkel matte sier at det skjer. Alle lag kan ikke vinne hver kamp, og serien hadde sett rar ut om alle lag var like gode til enhver tid. Og, hadde vi blitt bedre spillere av det?
Trenere vokser ikke på trær – og vi skal være evig takknemlige for de som stiller opp for barna våre. Så enten tier du stille, eller så melder du deg som frivillig selv!
UBUNTU
365 km/t året rundt 