En dag hver uke, så fremt jeg ikke er på reise, er min høyeste prioritet å følge JR på korøvelse i guttekoret. Dette er min og hans tid, min «timeout» i hverdagen og min halvannen time hvor jeg kan sitte stille og gjøre nesten ingen ting. Mobiltelefonen er lagt bort og det eneste jeg bruker hendene til, er å strikke lapper til teppe for Ull & omtanke, 9 masker – 21 cm. Er jeg flink klarer jeg tre lapper hver gang😜
Det er klart jeg kunne brukt denne tiden til å gå meg en lang tur, eller bedrive en eller annen håndball relatert greie, iallefall lese mail eller sjekke FB. Men, dette er min «timeout» – og en sånn bør alle ha.
I dag ble denne tiden til ettertanke over den vanvittige responsen og tilbakemeldinger som kom etter mandagens innlegg om håndballtrenere og de utfordringer de møter. Utrolig! SMS, messengermeldinger, mail og telefoner fra både kjente og ukjente. Mange ville dele innlegget men var usikre på om det var smart. Det er ikke alltid smart nemlig å stikke hodet frem- men udelt positivt denne gangen. Så tusen takk alle sammen- you made my day😊
Jeg burde selvfølgelig skrevet ett innlegg om alle de fantastiske foreldrene som alltid stiller opp også, alle de som sitter i sektetæriatet, i billetten, står i kafeteriaen, lager smoothie, kaffe og vafler. De som kjører alle barna til og fra, som vasker drakter, trøster og inspirerer. For de fortjener også heder og ære selvfølgelig.
Men, i dag ble det altså timeout og refleksjoner
Refleksjoner er kontrasten av å sitte i en kirke i halvannen time å høre gutta synge. Ingen telefon, ingen kommentarer, bare ro.
De arenaene finnes også heldigvis – jeg håper du finner din
– så nå er jeg ladet såpass at jeg er klar for nest utfordring, og jeg tenker, den ikke er så lang unna 😜😜😜
Guttekoret juleaften 2017
365 km/t året rundt 